En mobbehistorie

[Edit: Noen detaljer i teksten er fjernet av hensyn til personvern.]

Dette er inspirert av Gunnar Tjomlids "Bekjennelse fra en mobber og mobbeoffer".

Store deler av livet mitt har jeg følt meg ubetydelig. En byll på verden, som jeg flere ganger skrev. Av og til sa jeg det høyt og brast i gråt. Jeg følte meg sånn fordi jeg ble mobbet på barneskolen, av én person. Hun hadde full kontroll over hele livet mitt.

Jeg fikk ikke lov til å ha andre venner. Kunne ikke leke med noen andre enn henne. Ble alltid straffet for å si nei, selv til vanvittige ting som å spise mat hun hadde tråkket på. Hun sendte meg ned i en rist full av vann, stjal og ødela tingene mine, snakket stygt om foreldrene mine, kalte meg hele tiden tjukk, overvektig og gravid. En gang slo hun meg i ansiktet foran alle i klassen.

Som i de fleste mobbehistorier fikk jeg ikke hjelp. Jeg er enda sint på læreren som foreslo at jeg ”kan jo sitte inne i friminuttene”. Som om det ville redde meg fra straffen jeg garantert ville få for det. ”Du er jo en slave”, sa en gutt i klassen jeg heller ikke fikk leke med.

I tre år var jeg en slave. Det hjalp ikke å snakke med moren hennes, som ikke skjønte omfanget av mobbingen. Hun så ikke at jeg hadde vondt i magen hver morgen og gråt meg i søvn om kvelden. Hun burde ha sett at jeg alltid hang med hodet da hun fulgte oss hjem fra skolen hver dag, men jeg var jo ikke hennes barn. Hun hadde kanskje nok med sitt eget, som heller ikke ble behandlet så godt. Kanskje måtte hun også bestikke barnet sitt for å gå på skolen, som mamma måtte med meg.

Vi flyttet til slutt, tomme for mentale ressurser. Jeg ble problematisk. Deprimert og sjefete, emosjonelt manipulerende og jevnt over jævlig å havne i konflikt med. Jeg fikk tidlig angst, og greide ikke håndtere det. Trakk meg tilbake fra omverdenen, til bøker og internett, men var så heldig at jeg hadde noen gode venner også.

Jeg såret flere i løpet av den tiden, som mobberen min såret meg. Folk som meg, som ikke betyr noe, kan jo ikke såre andre. Vi er ikke viktige nok. Det var tanken. Skal jeg gjette, tror jeg at det var tanken for jenta som mobbet meg også. Jeg vet at hun har slitt som voksen.

Jeg skal være ærlig og si at jeg har slitt hele livet på grunn av dette. Det var psykisk terror hun holdt på med, og det tok knekken på livslysten min i mange år. Det skapte en følelse i meg av at jeg var helt verdiløs, og det har satt dype spor i meg at ingen hjalp. Jeg kvier meg fortsatt for å be om hjelp når jeg trenger det.

Men: jeg har aldri vært så nær tilgivelse som i går, da jeg lå engstelig i senga og tenkte over alle de kjipe tingene jeg har gjort mot andre. Det er en av få ganger jeg har kjent på at jeg også har såret andre, uten at det handlet om at jeg er et dårlig menneske på grunn av det. I går erkjente jeg at jeg har hatt det vondt og håndtert det dårlig, punktum. Verken bedre eller verre enn noen andre. Jeg har alltid prøvd mitt beste. Som alle andre mennesker, inkludert de som har såret meg.

Heldigvis. Ellers må jeg begynne å tro på godt og ondt igjen.